Kveldsprat mellom fornuften og følelsene.

"Dagen har en rar følelse over seg. Som om jeg ikke er her, eller i den.
Jeg tar på veggen, på stolen, på kaffekoppen, bare for å føle at jeg er til.
Skyggene på veggen sier meg ingenting.
Jeg går gjennom den lange korridoren og lurer på hvor jeg er. Litt som i en
norsk ungdomsfilm fra 90-tallet. Eneste jeg mangler er conversene og skinnjakka.
Jeg åpner avisen og prøver å lese. Jeg åpner boka og prøver å lese.
Ingenting gir noe mening. Ikke i en deprimerende betydning, som at
livet ikke er verdt å leve. For det er desidert verdt det. Ordene bare sier meg ingenting, bokstavene bare er der. Litt som meg kanskje. Bare er her. Inni min egen lille boble.
Men det gjør meg egentlig ingenting. Det er rolig inne i boblen. Det er ikke noe
som kan skade meg her, og jeg trenger ikke forholde meg til noe.
Jeg tenker at en dag skal jeg reise. Ut fra boblen og ut fra landet. Ikke det at jeg ikke har gjort det før. Men det var mindre utfordrende enn jeg trodde. Jeg vil ha mere utfordringer. Jeg tar meg selv i å lure på om det er det som er livet, utfordringer. Å utfordre seg selv, gang på gang. Jeg vet ikke. Det vet man kanskje ikke før man er ferdig med det.
Akkurat nå lengter jeg etter høsten. Og den sorte fleecejakken. Og klemmene man kan synke inn i. Og latteren som kiler i magen. Og skjegget man så vidt får tak på. Og øynene som er så fine at man nesten ikke tør å se inn i dem.
Takk."